Enda en samtale...

Nå sitter jeg her igjen, etter enda en samtale. 

I går kom du til meg. Du hadde skrevet ned det du tenkte i et brev, som du ikke hadde lest selv. Jeg fikk lese det, mens du var der... På den måten kunne du lese meg, analysere meg og svare meg når jeg hadde spørsmål. I etterkant ble det en lang stotrende samtale rundt emnet oss....igjen.

Det var mitt behov for å fjerne klumpen i magen som satte i gang dine tanker igjen. Jeg har endelig sagt hva jeg ønsker av deg, da til tross for at jeg med stor sjanse kom til å miste deg. Jeg fikk uttalt mitt behov for å bli inkludert i livet ditt. Jeg er drittlei av å være alene om alt. I helgene ønsker jeg å ha noen å finne på noe sammen med, ikke atter en helg alene med barna, selv om det er en velsignelse i seg selv. Det kommer til et punkt at jeg må være to... 

Du sa i går at jeg ikke setter krav til deg. Nei, jeg har ikke gjort det, for du har hatt behov for å tenke selv, uten å bli presset til noe. Da ville du fått enda mer panikk. Men nå er jeg i behov av å få avklart denne situasjonen. Som jeg har sagt, så kommer jeg ikke til å gjøre det så enkelt for deg, at jeg tar avgjørelsen for deg, uansett hva den måtte være. Du må selv sette ord på hva du ønsker. Du skrev at jeg er din beste venn - ja, du er min også, men jeg trenger mer. Du sa at du elsker meg som en kjæreste, men jeg trenger at du ser på meg som mer enn en kjæreste. Jeg vil være din livsledsager, og bli elsket som det.  

Driver du meg til vannvidd? Ja, innimellom. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne slå inn i hodet ditt at du er mer enn god nok. Du gjør meg lykkelig, komplett og til et bedre menneske. Driver du frem de ikke fullt så sjarmerende sidene i meg også? Ja, definitivt. Du har alt for store krav til deg selv. Ditt ideal av deg selv, og det du mener at du bør være, er så enormt at du ikke selv rekker opp. Hvordan kan jeg få den til å innse at du er perfekt slik du er, på godt å vondt. Hvordan kan jeg få deg til å se at det du gir til meg er tilstrekkelig for meg? Hvordan skal jeg få deg til å se at den du er, er den jeg vil ha, og at dine krev til deg selv er langt over det. 

Vakre, vakre deg: Du er perfekt for meg - akkurat slik du er, og med akkurat det du kan gi meg.   
Jeg elsker deg - og dette var faktisk første gang jeg har skrevet/sagt det, (iallefall i edru tilstand). 

Jeg er sikker på at du og jeg kan bli som de du setter høyest i livet ditt... 

For å kunne bli det, er du nødt til å ville hoppe, til tross for at du ikke aner hva som skjer når du havner utenfor kanten. Kanskje jeg står der og tar deg i mot. Hva frykter du, sånn rent bortsett fra at du kan såre noen? Frykter du at det kan gå bra? Er det skremmende for deg at du kan få et godt liv med mennesker som bygger deg opp og tilfører deg styrke og kjærlighet? Eller frykter du bare deg selv?

Du sa til meg i går at du ble litt frustrert over at jeg ikke stilte krav til deg. Hvilke krav vil du at jeg skal sette? Vil du ha tidsfrist? Vil du ha løsninger? Vil du at jeg skal kreve deg for svar, slik at du må bestemme deg? Hva vil du? Jeg kan sette et krav om at du må finne ut hva du vil... Noe som du sikkert ikke har skjenket en tanke fra før... 

Du pratet i går om at jeg kanskje hadde en forestilling om at det var alt eller ingenting. Er det alt eller ingenting? Jeg vet ikke. Akkurat det klarer jeg ikke ta stilling til det spørsmålet. Men en ting vet jeg, og det er at du må velge oss. Hvis vi skal fortsette, så kan jeg ikke være en person i livet ditt som får plass i dagene dine, når det passer deg. Du må velge meg inn i livet ditt og gi meg plass, tid og tilstedeværelse. Du må prioritere å dele og inkludere. Du skal også sørge for at jeg føler at jeg ikke er på nåde, når jeg er hos deg, for det er en følelse jeg ofte har. Jeg HATER følelsen av å ta opp plass, være i veien, samt spise av tiden du har med gutten din. Hvis du hopper, så må dette på plass. Du må gjøre oss en del av, ikke et supplement til. 

Heldigvis vet du hva jeg kan gi deg, på godt og vondt. (nå skjelver og fryser jeg, selv under teppet). Fra dag en har jeg vist deg hvem jeg er, jeg har aldri ført deg bak lyset eller fortalt deg usannheter. Jeg har gitt deg meg... Nå må du ta stilling til om du vil ha meg, og hvordan du vil at det skal foregå. Skal du ha meg på gress, skal du være kjæresten min eller skal du slippe taket og inkludere meg 100 %? Jeg kan ikke velge for deg, du må selv fortelle meg hva du tenker. Er det enten eller? Eller er det en annen mulighet?

I motsetning til deg, så kan jeg ikke kaste det jeg skriver i ovnen, men jeg regner med at du forstår at mine tanker ikke skal misbrukes. Kommentarfeltet er åpent, så skriv i vei <3

Bare så du vet det, jeg elsker deg!!


Du kjære - ta med deg disse ordene også. De har jeg spart på til en passende anledning 

You think you know what you want. You have a picture in your head. A pleasant noise in the background.
But what you're really looking at, is a stepping stone. A point in a time. Because once that picture becomes real, you can see new things.
A new picture emerges. A new point. Just a little bit further away.
...
And so you find yourself wanting this new, better picture.
There is nothing wrong with this

Far from heaven....

No one truly has the answers
Everyday I struggle through it once more
Keep things bottled up
Never speaking my mind
Misinterpreted
I'm doing just fine

Every day I
Put a brave face on
Serves me well
Feeling helpless
Facing it alone

Hard to tell
That I
Can't change who I am
How I feel
There's no end

I have done what you asked of me
Leaves me nothing to live for

Coming undone
Way to high a price
I should pay
You keep your pride
While I die inside
Every day
No I
Can't lie anymore
Won't pretend
I've done
All I can

You can't imagine
The hell I'm going through
Not asking you to save me 
I'm too far from Heaven

Nothing you can do to change me
But accept me
As I am 

Friends with benefits

Jeg trodde jeg skulle komme ut av limbo, men dengang ei.

Vi har nesten vært mer sammen nå når vi har bestemt at vi ikke skal være sammen, enn vi var før når vi var offisielt sammen. Samlivet vårt er som det var før, bare uten forpliktelser. Hva du tenker fremover, vet jeg ikke, men jeg vet hva jeg vil.

Hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg vært borte for lenge siden. Du er så viktig for meg at jeg ikke kan bare ignorere det faktum at jeg vil dele livet mitt med deg. Nå er jeg imidlertid i en fase der klumpen i magen melder seg.

Har du panikk igjen?

Kommer du til å rømme igjen?

Vil du ha meg i livet ditt?

Hva vil du????

Jeg må bare lande klumpen, bite tenna sammen igjen, og vente, vente og vente....

Jeg hater fremdeles å vente på deg...

Den største oppgaven...

Jeg har tenkt litt, eller egentlig mye...

I påvente av å finne ut hva jeg klarer å stå i, vil jeg slett ikke bryte kontakten med deg. Jeg skal klare å legge mine følelser til side. Du og din familie gir så mye godt til oss, og tapet av dere vil bli alt for stort for oss til at jeg kan velge dere bort. Da ikke bare for meg, men for barna også.

Det kommer til å bli en utfordrende tid fremover. I løpet av våre samtaler tok du på den den største oppgaven av alle. Å gi nyheten til min datter. I løpet av hennes 12 år, har hun opplevd mer enn en jente på hennes alder skal oppleve. Det er så sårt og vondt for mitt mammahjerte at hun skal gå igjennom dette igjen.

Jeg har en formening om at denne gangen vil bli verre enn den forrige. Dette fordi hun vet at jeg for første gang i mitt liv har vært lykkelig i et forhold. Det er ikke noen som har blitt sagt til henne, men noe hun har sett og følt på... Dette kan jeg tenke meg har vært en av de verste tingen for deg å håndtere. Hennes iver og glede over vårt forhold, samtidig som at du har tvilt, vurdert og valgt. Jeg misunner deg ikke de følelsene, og jeg misunner deg iallefall ikke oppgaven du står foran. Du er tøff som klarer å stå i det. Takk!!

Beslutningen...

Frykten for at du kom til å ombestemme deg, var det som lå til grunn for din avvisende oppførsel. Du hadde fattet en beslutning på vei hjem, men fryktet at du ikke skulle klare å stå i den.

Påskehelgen gav meg en del oppklaringer, også svar på hva du hadde tenkt og bestemt deg for. Jeg er glad for at jeg valgte å ta kjærlighetssorgen på forskudd, for det var ikke ubegrunnet. Tankespinnene mine var i tråd med sannheten, og det overrasker deg. Du synes det er helt merkelig at jeg visste hva du kom til å bestemme deg før du selv hadde gjort det. Alt dette kommer av at jeg evner å lese deg… Og det hater jeg. Det hadde vært mye enklere om jeg hadde kunne la være. Da kunne jeg ha sluppet dette tankekjøret.

Du sa til meg at du skulle ønske at du kunne lyve, for da hadde du kunne sagt at du ikke var glad i meg. Det hadde vært så mye enklere for deg. Du gråt da du sa det… Tro meg, det hadde vært mye enklere for meg også om du kunne lyve. Nå sitter jeg i en posisjon hvor jeg må kjenne på hva jeg klarer å stå i. Dette fordi du ikke vil miste oss. Jeg må kjenne på om jeg kan være din, uten å være det.

Du har riktignok sagt at din avgjørelse er tatt på et grunnlag som kan føre til at du endrer mening. Men hvor er jeg da? Du har tatt din livs sjanse, og tapet ditt kan bli større enn du ser konsekvensene av i dag.

Jeg skulle ønske jeg også kunne lyve, for da ville jeg sagt til deg at jeg hater deg over alt på jord, og at jeg ikke vil se deg for mine øyne igjen. Men jeg kan ikke lyve, jeg heller…

Jeg er fremdeles i limbo...

Panikk...

Ååååå!!!
Plutselig fikk jeg et anfall av panikk. I dag er dagen. Påskeferien er her, og jeg vet at det er nå det gjelder, og det gjør meg livredd.

Jeg er livredd for hva som kommer. Hva kommer du til å si? Hva har du tenkt? Hvordan kommer vi til å ha det når ferien er over? Jeg har mest lyst til å ringe og si at jeg ikke kommer, men jeg kan ikke.

Jeg er livredd....

Realist

Ja, jeg er og kommer alltid til å være realist. Dette på bakgrunn av hva livet har lært meg.

Beklageligvis har jeg lært meg at det å være realist gjør at jeg blir mindre såret over det som skjer meg. Kynisk? Nei, men en kan tenke at det ikke er så fryktelig langt i fra.

Jeg hadde meg en samtale med deg forrige dagen. Du fikk da et innblikk i litt av mine følelser og tanker, og jeg i dine. I samtalen kom det frem at du har oppført deg feigt for å beskytte deg selv. Mot hva?, spurte jeg. Svaret forundret meg. Dine egne følelser. Jeg bestemte meg imidlertid for å spare resten av samtalen til påskeferien. Da er vi på fjellet, alt er stille og rolig rundt oss, og vi vil ha tid til å la hverandre kjenne på hva den andre tenker og føler.

Jeg fant et sitat som passer så godt til hva hvordan jeg har det nå:

Det er lurt å være realist, men likevel ha tro på fremtiden

Jeg skal ha tro på fremtiden min...

Personlige egenskaper...

En operasjon frigir mye tid, og tiden kan brukes godt. Jeg har i løpet av disse dagene tenkt mye, og kommet frem til at du innehar en lite sjarmerende personlig egenskap.

FEIGHET

Jeg har helt siden jeg møtte deg innbilt meg selv at du måtte være den mest omsorgsfulle mannen jeg noengang har vært i forhold med. Nå begynner jeg imidlertid å tvile. Du har ikke vært her for meg i denne perioden, og det er den perioden jeg har trengt deg mest. Alt dette fordi du har tenkt og vurdert, men ikke satt ord på. Egoistisk, ja, men mest av alt feighet. Det siste jeg hadde trodd om deg var at du skulle være feig, men så feil kan en ta.

Jeg har en teori om at du anser oss som ferdig, og alt dette på bakgrunn av et fantastisk utsagn du hadde. Vi diskuterte din tidligere samboers status på facebook. Hun og kjæresten hadde gått fra hverandre, men de hadde ikke endret status enda.

Da klarte du å si følgende: "Det blir jo litt slik som oss, da..." Nei, det gjør ikke det, for du har ikke sagt til meg at det er over. Du drar det bare ut i langdrag, og ønsker ikke å konfrontere sannheten.

Du er feig, og det er en lite sjarmerende egenskap!!

Jeg vil bli holdt rundt...

I dag sendte jeg deg en melding. Jeg lå i to timer før jeg bestemte meg for å sende den... Jeg er desverre slik at jeg skal skåne alle de jeg bryr meg om, for mine tanker. Nå bestemte jeg meg imidlertid for at nå er det på sin plass at du fikk vite.

Meldingen var som følger:

• Vet du, alt jeg egentlig trengte var at du holdt rundt meg. Ikke en gang det klarte du.

Du svarte meg, etter at du atter en gang hadde tenkt deg grundig og lenge om.

• Jeg vet... Du har rett. Klarte ikke. Håper men forlanger ikke at du vil forstå :(

Ja, jeg forstår. Herregud, jeg er opplært til å forstå. Jeg er utdannet til å forstå. Men jeg vi ikke forstå, jeg vil bli vist omsorg for.

Jeg vil bli holdt rundt...

Du har bestemt deg, men er taus....

Nei, du kastet deg ikke i armene mine, men forsøkte på en lite omtenksom måte å skåne meg fordi jeg var nyoperert. Forstår du ikke at det er mye verre å være i limbo enn å gå igjennom en operasjon?

I stedet for å få vite hva du tenker, må jeg vente til påsken, fordi du ønsker at vi skal ha ro rundt oss. Jeg hater å vente, jeg er skikkelig dårlig på det. Mest fordi jeg tenker at dette er så utrolig viktig for meg... Sjebnesvangert, rett og slett. Jeg mister så mangt, og det er ikke en fristende tanke i det heletatt. Jeg kommer til å miste min "kompletthet".

Jeg får bite i meg min utålmodighet, og vente til du bestemmer deg for å bryte tausheten.

D-dag

I dag kommer du hjem....

Karusell

I morgen, da kommer du hjem, og jeg aner ikke hva som venter meg. Kommer du til å kaste deg i armene mine, eller kommer du til å være avventende.

Per dags dato klarer jeg ikke å se for meg livet mitt uten deg og din familie. I går lekte sønnen min med mobiltelefonen min, og han spilte av en video. Plutselig hørte jeg stemmen din. Herregud hvor vondt det gjorde. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne leve resten av livet uten den stemmen. Jeg har sett for meg at vi kan leve sammen til vi dør. Et langt og lykkelig samliv, med latter, glede og sorger. Men akkkurat nå er det bare sorger for meg.

Herregud for en karusell!!!! JEG VIL AV!

Er jeg på vei ut av limbo?

Jeg tror du har bestemt deg, og det gjør så vondt... Kanskje jeg er på vei ut av limbo. Det blir spennende og se når du kommer hjem om det virkelig er slik jeg tror og forventer.

Det er vondt å være på vei ut av limbo...

I can't make you love me....

I dag ringte du, og det føltes så godt. Ikke på grunn av at du sa noe som kunne få meg på andre tanker, men fordi du prioriterte meg.

Takk <3

http://www.youtube.com/watch?v=ZYSaI2_LW0g

Ventetid....

Den man elsker, skal man alltid vente. Den man ventet, kom aldri.

Herman Bang

 

Jeg venter enda, men jeg vil ikke... Jeg tror jeg venter så lenge at jeg ikke kommer til å klare å elske hvis det er meg han finner ut at han vil ha....

Tanker til min kjære

Jeg lurer på om du egentlig vet hva du gjør med meg. Jeg tror ikke det. Jeg sitter her og håper på å få en bit av deg, men du prioriterer nok ikke likt som meg.

I løpet av det siste året har jeg endelig fått kjenne på hvordan det egentlig er å ha en mann som er tilstede. En som tar mine barn for det de er, som ønsker å prioritere familien. Du stiller opp for meg slik noen aldri har gjort før. Tidligere har jeg aldri klart å stå i situasjoner der en mann har gjort gode ting for meg. Jeg har blitt livredd, og til slutt rømt så fort som overhode mulig. Denne gangen har jeg endelig forstått hva jeg fortjener, og det er en mann som deg. En som velger helt frivillig å gjøre gode ting for barna mine, en som gjør ting uoppfordret for meg. Da er det ikke snakk om materielle ting, men gjerninger.

Problemet er imidlertid at du ikke vet hva du vil…. Du tenker mye og lenge på hva som kan komme til å skje, om vårt nærvær i livet ditt går på kompromiss med de tankene du hadde om livet før du møtte meg. Du står i en tankefelle med deg selv, for du føler du må velge mellom oss og ditt eget barn. På en eller annen måte klarer du ikke å forene disse to.

Nå har du vært borte i to uker, og jeg savner deg, men det verste er at jeg ikke vet hva som venter meg når du kommer hjem. Før du dro ble jeg utrolig såret. Til tross for at du skulle være borte i tre uker, valgte du å prioritere meg bort. Jeg tenker at dette er en indikasjon på hva som kommer til å skje. PÅ bakgrunn av denne tanken, har jeg tatt kjærlighetssorgen på forskudd, og jeg har nå klart å fange meg selv i min egen tankefelle. Hvorfor har jeg gjort det? Mest sannsynlig fordi at jeg prøver å beskytte meg selv mot å bli såret, for det kommer jeg til å bli. Ja, uansett hvor hardt jeg prøver å unngå det. Hvis jeg er forberedt på at du kommer til å si at du ikke vil dele livet med meg som partner, da kan jeg sikket håndtere det på en enklere måte. Det som er litt trist, er imidlertid at hvis du velger det motsatte, så har jeg kanskje ikke mere å gi til oss.

Du uttalte en gang i en av de endeløse samtalene våres at du visste at du kom til å ha en venn for livet, selv om vi ikke kom til å være partnere. Ikke vær så sikker på det, for det er ikke sikket at jeg er i stand til å være der. Jeg kjenner allerede nå at tanken på det gjør meg kvalm.

I løpet av dette året er det ikke bare en mann jeg har fått, men en hel familie. I 17 år har jeg bodd her, og ikke ett av de årene har jeg hatt en familie, bortsett fra det siste. Min familie bor jo et helt annet sted, men å komme inn i din familie, og bli tatt i mot på den måten jeg og barna ble, gav hverdagen en helt ny mening. Nå har jeg noen jeg kan dra til når jeg ønsker. De er der daglig, deres omsorg for mine barn er mer enn jeg noen gang har hatt. I løpet av dette året har jeg faktisk følt meg komplett, og med en komplett familie.  Ved at du velger å forlate meg, mister jeg ikke bare deg og din sønn, men også hele den delen av din familie som kompletterer meg. Det er en tanke som er så trist at hjertet mitt kjenner det.

En annen ting som gjør alt så komplisert, er at de tre barna har knyttet seg til hverandre og oss. Du klarer ikke å se at vi alle fem kan fungere sammen. Hver dag som går uten at sønnen min ser sønnen din, er en dag med spørsmål om når de skal leke sammen. Gutten min har nedtelling til når din skal komme hjem fra moren. Det er dessverre sånn at det ikke bare livet ditt og mitt som tar skade av dette, men de tre barna også. De har lært å elske og verdsette hverandre, eller rettere sagt, det kom fra dag en. Vi er en komplimentering for deg og gutten din, men i dag ser du ikke det, for du ser bare at vi stjeler tid fra deg og han. Tid som du ser på som verdifull, forståelig nok. 

Jeg blir så frustrert – alt dette på grunn av at du ikke prioriterte meg igjen når du endelig var på nett en time. Alt vi har kommunisert i dag, nei, den siste uken har vært tull, tomprat og kleine samtaler. Elefanten i rommet er så stor at det er vanskelig å få plass. Jeg hadde så lyst å skrive tilbake til deg at jeg takker for samtalen… To setninger. Jeg valgte å la være, for det gjør bare ting verre. Derfor måtte jeg bare skrive ut noen av mine tanker, frustrasjoner, men mest av alt, det jeg frykter.

Det er ditt store hjerte for andre mennesker som gjør at du prioriterer på en manns vis innimellom, og det er jo en av de tingene jeg elsker høyest med deg. Nå gjør det meg bare usikker. Derfor FAEN TA DEG!!! Jeg hater å være i en slik tilstand, for den ødelegger meg. Jeg blir en mindre god versjon av meg selv, alt på grunn av at jeg er så utrolig usikker på hvor jeg har deg. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg vurderer å ta avgjørelsen for deg, men jeg holder hardt igjen, for jeg har lovet meg selv at du er verdt å sloss for. I to uker nå, har jeg forsøkt å holde fast ved denne tanken, men jeg kjenner at jeg begynner å miste grepet på den. Er jeg villig til å utsette meg for denne usikkerheten over lengre tid, klarer jeg å fungere som jeg skal når jeg går her i limbo?

Jeg har egentlig gitt deg disse tre ukene til å tenke, men det er så utrolig vanskelig å vente på en avgjørelse som kan endre livet til barna og meg så drastisk. Men jeg holder ut, skal holde ut.

Neste gang du ser meg, ligger jeg mest sannsynlig nyoperert på sykehuset. Det skal bli spennende å se hvordan du prioriterer da. Ja, du har sønnen din, etter et fravær på tre uker, men du har også en kjæreste som ligger på sykehus. Jeg frykter det verste, og det er at du ikke kommer til å vise deg der… Jeg ser den, men jeg ønsker ikke at det skal være sånn. Jeg ønsker at du skal komme dit og si at du vil være en del av min fremtid, mitt liv og min familie. Jeg skulle ønske at du ser, som du sier, at du ikke kommer til å finne noen som meg igjen, og at du er villig til å satse, for du kan ikke ta sjansen på å miste meg.

Jeg velger å holde ut litt til, for jeg også vet at jeg aldri kommer til å finne noen som deg igjen…

Limbo

I livets løp opplever vi alle en tilstand av Limbo (også limbus, latin grense, utkant) betyr mellomtilstand eller tilstand av lammelse.

Jeg er i limbo nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut denne tilstanden. For å få ut litt tanker og frustrasjoner, valgte jeg å opprette et sted hvor jeg kan skrive ut dette. Det er så mye bedre å skrive ut ting enn å kaste dem uforvaren ut, for det skaper så mange flere komplikasjoner...

Følg mine tankespinn...