Den største oppgaven...

Jeg har tenkt litt, eller egentlig mye...

I påvente av å finne ut hva jeg klarer å stå i, vil jeg slett ikke bryte kontakten med deg. Jeg skal klare å legge mine følelser til side. Du og din familie gir så mye godt til oss, og tapet av dere vil bli alt for stort for oss til at jeg kan velge dere bort. Da ikke bare for meg, men for barna også.

Det kommer til å bli en utfordrende tid fremover. I løpet av våre samtaler tok du på den den største oppgaven av alle. Å gi nyheten til min datter. I løpet av hennes 12 år, har hun opplevd mer enn en jente på hennes alder skal oppleve. Det er så sårt og vondt for mitt mammahjerte at hun skal gå igjennom dette igjen.

Jeg har en formening om at denne gangen vil bli verre enn den forrige. Dette fordi hun vet at jeg for første gang i mitt liv har vært lykkelig i et forhold. Det er ikke noen som har blitt sagt til henne, men noe hun har sett og følt på... Dette kan jeg tenke meg har vært en av de verste tingen for deg å håndtere. Hennes iver og glede over vårt forhold, samtidig som at du har tvilt, vurdert og valgt. Jeg misunner deg ikke de følelsene, og jeg misunner deg iallefall ikke oppgaven du står foran. Du er tøff som klarer å stå i det. Takk!!