Beslutningen...

Frykten for at du kom til å ombestemme deg, var det som lå til grunn for din avvisende oppførsel. Du hadde fattet en beslutning på vei hjem, men fryktet at du ikke skulle klare å stå i den.

Påskehelgen gav meg en del oppklaringer, også svar på hva du hadde tenkt og bestemt deg for. Jeg er glad for at jeg valgte å ta kjærlighetssorgen på forskudd, for det var ikke ubegrunnet. Tankespinnene mine var i tråd med sannheten, og det overrasker deg. Du synes det er helt merkelig at jeg visste hva du kom til å bestemme deg før du selv hadde gjort det. Alt dette kommer av at jeg evner å lese deg… Og det hater jeg. Det hadde vært mye enklere om jeg hadde kunne la være. Da kunne jeg ha sluppet dette tankekjøret.

Du sa til meg at du skulle ønske at du kunne lyve, for da hadde du kunne sagt at du ikke var glad i meg. Det hadde vært så mye enklere for deg. Du gråt da du sa det… Tro meg, det hadde vært mye enklere for meg også om du kunne lyve. Nå sitter jeg i en posisjon hvor jeg må kjenne på hva jeg klarer å stå i. Dette fordi du ikke vil miste oss. Jeg må kjenne på om jeg kan være din, uten å være det.

Du har riktignok sagt at din avgjørelse er tatt på et grunnlag som kan føre til at du endrer mening. Men hvor er jeg da? Du har tatt din livs sjanse, og tapet ditt kan bli større enn du ser konsekvensene av i dag.

Jeg skulle ønske jeg også kunne lyve, for da ville jeg sagt til deg at jeg hater deg over alt på jord, og at jeg ikke vil se deg for mine øyne igjen. Men jeg kan ikke lyve, jeg heller…

Jeg er fremdeles i limbo...