Nei, du kastet deg ikke i armene mine, men forsøkte på en lite omtenksom måte å skåne meg fordi jeg var nyoperert. Forstår du ikke at det er mye verre å være i limbo enn å gå igjennom en operasjon?
I stedet for å få vite hva du tenker, må jeg vente til påsken, fordi du ønsker at vi skal ha ro rundt oss. Jeg hater å vente, jeg er skikkelig dårlig på det. Mest fordi jeg tenker at dette er så utrolig viktig for meg... Sjebnesvangert, rett og slett. Jeg mister så mangt, og det er ikke en fristende tanke i det heletatt. Jeg kommer til å miste min "kompletthet".
Jeg får bite i meg min utålmodighet, og vente til du bestemmer deg for å bryte tausheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar