Enda en samtale...

Nå sitter jeg her igjen, etter enda en samtale. 

I går kom du til meg. Du hadde skrevet ned det du tenkte i et brev, som du ikke hadde lest selv. Jeg fikk lese det, mens du var der... På den måten kunne du lese meg, analysere meg og svare meg når jeg hadde spørsmål. I etterkant ble det en lang stotrende samtale rundt emnet oss....igjen.

Det var mitt behov for å fjerne klumpen i magen som satte i gang dine tanker igjen. Jeg har endelig sagt hva jeg ønsker av deg, da til tross for at jeg med stor sjanse kom til å miste deg. Jeg fikk uttalt mitt behov for å bli inkludert i livet ditt. Jeg er drittlei av å være alene om alt. I helgene ønsker jeg å ha noen å finne på noe sammen med, ikke atter en helg alene med barna, selv om det er en velsignelse i seg selv. Det kommer til et punkt at jeg må være to... 

Du sa i går at jeg ikke setter krav til deg. Nei, jeg har ikke gjort det, for du har hatt behov for å tenke selv, uten å bli presset til noe. Da ville du fått enda mer panikk. Men nå er jeg i behov av å få avklart denne situasjonen. Som jeg har sagt, så kommer jeg ikke til å gjøre det så enkelt for deg, at jeg tar avgjørelsen for deg, uansett hva den måtte være. Du må selv sette ord på hva du ønsker. Du skrev at jeg er din beste venn - ja, du er min også, men jeg trenger mer. Du sa at du elsker meg som en kjæreste, men jeg trenger at du ser på meg som mer enn en kjæreste. Jeg vil være din livsledsager, og bli elsket som det.  

Driver du meg til vannvidd? Ja, innimellom. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne slå inn i hodet ditt at du er mer enn god nok. Du gjør meg lykkelig, komplett og til et bedre menneske. Driver du frem de ikke fullt så sjarmerende sidene i meg også? Ja, definitivt. Du har alt for store krav til deg selv. Ditt ideal av deg selv, og det du mener at du bør være, er så enormt at du ikke selv rekker opp. Hvordan kan jeg få den til å innse at du er perfekt slik du er, på godt å vondt. Hvordan kan jeg få deg til å se at det du gir til meg er tilstrekkelig for meg? Hvordan skal jeg få deg til å se at den du er, er den jeg vil ha, og at dine krev til deg selv er langt over det. 

Vakre, vakre deg: Du er perfekt for meg - akkurat slik du er, og med akkurat det du kan gi meg.   
Jeg elsker deg - og dette var faktisk første gang jeg har skrevet/sagt det, (iallefall i edru tilstand). 

Jeg er sikker på at du og jeg kan bli som de du setter høyest i livet ditt... 

For å kunne bli det, er du nødt til å ville hoppe, til tross for at du ikke aner hva som skjer når du havner utenfor kanten. Kanskje jeg står der og tar deg i mot. Hva frykter du, sånn rent bortsett fra at du kan såre noen? Frykter du at det kan gå bra? Er det skremmende for deg at du kan få et godt liv med mennesker som bygger deg opp og tilfører deg styrke og kjærlighet? Eller frykter du bare deg selv?

Du sa til meg i går at du ble litt frustrert over at jeg ikke stilte krav til deg. Hvilke krav vil du at jeg skal sette? Vil du ha tidsfrist? Vil du ha løsninger? Vil du at jeg skal kreve deg for svar, slik at du må bestemme deg? Hva vil du? Jeg kan sette et krav om at du må finne ut hva du vil... Noe som du sikkert ikke har skjenket en tanke fra før... 

Du pratet i går om at jeg kanskje hadde en forestilling om at det var alt eller ingenting. Er det alt eller ingenting? Jeg vet ikke. Akkurat det klarer jeg ikke ta stilling til det spørsmålet. Men en ting vet jeg, og det er at du må velge oss. Hvis vi skal fortsette, så kan jeg ikke være en person i livet ditt som får plass i dagene dine, når det passer deg. Du må velge meg inn i livet ditt og gi meg plass, tid og tilstedeværelse. Du må prioritere å dele og inkludere. Du skal også sørge for at jeg føler at jeg ikke er på nåde, når jeg er hos deg, for det er en følelse jeg ofte har. Jeg HATER følelsen av å ta opp plass, være i veien, samt spise av tiden du har med gutten din. Hvis du hopper, så må dette på plass. Du må gjøre oss en del av, ikke et supplement til. 

Heldigvis vet du hva jeg kan gi deg, på godt og vondt. (nå skjelver og fryser jeg, selv under teppet). Fra dag en har jeg vist deg hvem jeg er, jeg har aldri ført deg bak lyset eller fortalt deg usannheter. Jeg har gitt deg meg... Nå må du ta stilling til om du vil ha meg, og hvordan du vil at det skal foregå. Skal du ha meg på gress, skal du være kjæresten min eller skal du slippe taket og inkludere meg 100 %? Jeg kan ikke velge for deg, du må selv fortelle meg hva du tenker. Er det enten eller? Eller er det en annen mulighet?

I motsetning til deg, så kan jeg ikke kaste det jeg skriver i ovnen, men jeg regner med at du forstår at mine tanker ikke skal misbrukes. Kommentarfeltet er åpent, så skriv i vei <3

Bare så du vet det, jeg elsker deg!!


Du kjære - ta med deg disse ordene også. De har jeg spart på til en passende anledning 

You think you know what you want. You have a picture in your head. A pleasant noise in the background.
But what you're really looking at, is a stepping stone. A point in a time. Because once that picture becomes real, you can see new things.
A new picture emerges. A new point. Just a little bit further away.
...
And so you find yourself wanting this new, better picture.
There is nothing wrong with this

Far from heaven....

No one truly has the answers
Everyday I struggle through it once more
Keep things bottled up
Never speaking my mind
Misinterpreted
I'm doing just fine

Every day I
Put a brave face on
Serves me well
Feeling helpless
Facing it alone

Hard to tell
That I
Can't change who I am
How I feel
There's no end

I have done what you asked of me
Leaves me nothing to live for

Coming undone
Way to high a price
I should pay
You keep your pride
While I die inside
Every day
No I
Can't lie anymore
Won't pretend
I've done
All I can

You can't imagine
The hell I'm going through
Not asking you to save me 
I'm too far from Heaven

Nothing you can do to change me
But accept me
As I am 

Friends with benefits

Jeg trodde jeg skulle komme ut av limbo, men dengang ei.

Vi har nesten vært mer sammen nå når vi har bestemt at vi ikke skal være sammen, enn vi var før når vi var offisielt sammen. Samlivet vårt er som det var før, bare uten forpliktelser. Hva du tenker fremover, vet jeg ikke, men jeg vet hva jeg vil.

Hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg vært borte for lenge siden. Du er så viktig for meg at jeg ikke kan bare ignorere det faktum at jeg vil dele livet mitt med deg. Nå er jeg imidlertid i en fase der klumpen i magen melder seg.

Har du panikk igjen?

Kommer du til å rømme igjen?

Vil du ha meg i livet ditt?

Hva vil du????

Jeg må bare lande klumpen, bite tenna sammen igjen, og vente, vente og vente....

Jeg hater fremdeles å vente på deg...

Den største oppgaven...

Jeg har tenkt litt, eller egentlig mye...

I påvente av å finne ut hva jeg klarer å stå i, vil jeg slett ikke bryte kontakten med deg. Jeg skal klare å legge mine følelser til side. Du og din familie gir så mye godt til oss, og tapet av dere vil bli alt for stort for oss til at jeg kan velge dere bort. Da ikke bare for meg, men for barna også.

Det kommer til å bli en utfordrende tid fremover. I løpet av våre samtaler tok du på den den største oppgaven av alle. Å gi nyheten til min datter. I løpet av hennes 12 år, har hun opplevd mer enn en jente på hennes alder skal oppleve. Det er så sårt og vondt for mitt mammahjerte at hun skal gå igjennom dette igjen.

Jeg har en formening om at denne gangen vil bli verre enn den forrige. Dette fordi hun vet at jeg for første gang i mitt liv har vært lykkelig i et forhold. Det er ikke noen som har blitt sagt til henne, men noe hun har sett og følt på... Dette kan jeg tenke meg har vært en av de verste tingen for deg å håndtere. Hennes iver og glede over vårt forhold, samtidig som at du har tvilt, vurdert og valgt. Jeg misunner deg ikke de følelsene, og jeg misunner deg iallefall ikke oppgaven du står foran. Du er tøff som klarer å stå i det. Takk!!

Beslutningen...

Frykten for at du kom til å ombestemme deg, var det som lå til grunn for din avvisende oppførsel. Du hadde fattet en beslutning på vei hjem, men fryktet at du ikke skulle klare å stå i den.

Påskehelgen gav meg en del oppklaringer, også svar på hva du hadde tenkt og bestemt deg for. Jeg er glad for at jeg valgte å ta kjærlighetssorgen på forskudd, for det var ikke ubegrunnet. Tankespinnene mine var i tråd med sannheten, og det overrasker deg. Du synes det er helt merkelig at jeg visste hva du kom til å bestemme deg før du selv hadde gjort det. Alt dette kommer av at jeg evner å lese deg… Og det hater jeg. Det hadde vært mye enklere om jeg hadde kunne la være. Da kunne jeg ha sluppet dette tankekjøret.

Du sa til meg at du skulle ønske at du kunne lyve, for da hadde du kunne sagt at du ikke var glad i meg. Det hadde vært så mye enklere for deg. Du gråt da du sa det… Tro meg, det hadde vært mye enklere for meg også om du kunne lyve. Nå sitter jeg i en posisjon hvor jeg må kjenne på hva jeg klarer å stå i. Dette fordi du ikke vil miste oss. Jeg må kjenne på om jeg kan være din, uten å være det.

Du har riktignok sagt at din avgjørelse er tatt på et grunnlag som kan føre til at du endrer mening. Men hvor er jeg da? Du har tatt din livs sjanse, og tapet ditt kan bli større enn du ser konsekvensene av i dag.

Jeg skulle ønske jeg også kunne lyve, for da ville jeg sagt til deg at jeg hater deg over alt på jord, og at jeg ikke vil se deg for mine øyne igjen. Men jeg kan ikke lyve, jeg heller…

Jeg er fremdeles i limbo...

Panikk...

Ååååå!!!
Plutselig fikk jeg et anfall av panikk. I dag er dagen. Påskeferien er her, og jeg vet at det er nå det gjelder, og det gjør meg livredd.

Jeg er livredd for hva som kommer. Hva kommer du til å si? Hva har du tenkt? Hvordan kommer vi til å ha det når ferien er over? Jeg har mest lyst til å ringe og si at jeg ikke kommer, men jeg kan ikke.

Jeg er livredd....

Realist

Ja, jeg er og kommer alltid til å være realist. Dette på bakgrunn av hva livet har lært meg.

Beklageligvis har jeg lært meg at det å være realist gjør at jeg blir mindre såret over det som skjer meg. Kynisk? Nei, men en kan tenke at det ikke er så fryktelig langt i fra.

Jeg hadde meg en samtale med deg forrige dagen. Du fikk da et innblikk i litt av mine følelser og tanker, og jeg i dine. I samtalen kom det frem at du har oppført deg feigt for å beskytte deg selv. Mot hva?, spurte jeg. Svaret forundret meg. Dine egne følelser. Jeg bestemte meg imidlertid for å spare resten av samtalen til påskeferien. Da er vi på fjellet, alt er stille og rolig rundt oss, og vi vil ha tid til å la hverandre kjenne på hva den andre tenker og føler.

Jeg fant et sitat som passer så godt til hva hvordan jeg har det nå:

Det er lurt å være realist, men likevel ha tro på fremtiden

Jeg skal ha tro på fremtiden min...