Den største oppgaven...

Jeg har tenkt litt, eller egentlig mye...

I påvente av å finne ut hva jeg klarer å stå i, vil jeg slett ikke bryte kontakten med deg. Jeg skal klare å legge mine følelser til side. Du og din familie gir så mye godt til oss, og tapet av dere vil bli alt for stort for oss til at jeg kan velge dere bort. Da ikke bare for meg, men for barna også.

Det kommer til å bli en utfordrende tid fremover. I løpet av våre samtaler tok du på den den største oppgaven av alle. Å gi nyheten til min datter. I løpet av hennes 12 år, har hun opplevd mer enn en jente på hennes alder skal oppleve. Det er så sårt og vondt for mitt mammahjerte at hun skal gå igjennom dette igjen.

Jeg har en formening om at denne gangen vil bli verre enn den forrige. Dette fordi hun vet at jeg for første gang i mitt liv har vært lykkelig i et forhold. Det er ikke noen som har blitt sagt til henne, men noe hun har sett og følt på... Dette kan jeg tenke meg har vært en av de verste tingen for deg å håndtere. Hennes iver og glede over vårt forhold, samtidig som at du har tvilt, vurdert og valgt. Jeg misunner deg ikke de følelsene, og jeg misunner deg iallefall ikke oppgaven du står foran. Du er tøff som klarer å stå i det. Takk!!

Beslutningen...

Frykten for at du kom til å ombestemme deg, var det som lå til grunn for din avvisende oppførsel. Du hadde fattet en beslutning på vei hjem, men fryktet at du ikke skulle klare å stå i den.

Påskehelgen gav meg en del oppklaringer, også svar på hva du hadde tenkt og bestemt deg for. Jeg er glad for at jeg valgte å ta kjærlighetssorgen på forskudd, for det var ikke ubegrunnet. Tankespinnene mine var i tråd med sannheten, og det overrasker deg. Du synes det er helt merkelig at jeg visste hva du kom til å bestemme deg før du selv hadde gjort det. Alt dette kommer av at jeg evner å lese deg… Og det hater jeg. Det hadde vært mye enklere om jeg hadde kunne la være. Da kunne jeg ha sluppet dette tankekjøret.

Du sa til meg at du skulle ønske at du kunne lyve, for da hadde du kunne sagt at du ikke var glad i meg. Det hadde vært så mye enklere for deg. Du gråt da du sa det… Tro meg, det hadde vært mye enklere for meg også om du kunne lyve. Nå sitter jeg i en posisjon hvor jeg må kjenne på hva jeg klarer å stå i. Dette fordi du ikke vil miste oss. Jeg må kjenne på om jeg kan være din, uten å være det.

Du har riktignok sagt at din avgjørelse er tatt på et grunnlag som kan føre til at du endrer mening. Men hvor er jeg da? Du har tatt din livs sjanse, og tapet ditt kan bli større enn du ser konsekvensene av i dag.

Jeg skulle ønske jeg også kunne lyve, for da ville jeg sagt til deg at jeg hater deg over alt på jord, og at jeg ikke vil se deg for mine øyne igjen. Men jeg kan ikke lyve, jeg heller…

Jeg er fremdeles i limbo...

Panikk...

Ååååå!!!
Plutselig fikk jeg et anfall av panikk. I dag er dagen. Påskeferien er her, og jeg vet at det er nå det gjelder, og det gjør meg livredd.

Jeg er livredd for hva som kommer. Hva kommer du til å si? Hva har du tenkt? Hvordan kommer vi til å ha det når ferien er over? Jeg har mest lyst til å ringe og si at jeg ikke kommer, men jeg kan ikke.

Jeg er livredd....

Realist

Ja, jeg er og kommer alltid til å være realist. Dette på bakgrunn av hva livet har lært meg.

Beklageligvis har jeg lært meg at det å være realist gjør at jeg blir mindre såret over det som skjer meg. Kynisk? Nei, men en kan tenke at det ikke er så fryktelig langt i fra.

Jeg hadde meg en samtale med deg forrige dagen. Du fikk da et innblikk i litt av mine følelser og tanker, og jeg i dine. I samtalen kom det frem at du har oppført deg feigt for å beskytte deg selv. Mot hva?, spurte jeg. Svaret forundret meg. Dine egne følelser. Jeg bestemte meg imidlertid for å spare resten av samtalen til påskeferien. Da er vi på fjellet, alt er stille og rolig rundt oss, og vi vil ha tid til å la hverandre kjenne på hva den andre tenker og føler.

Jeg fant et sitat som passer så godt til hva hvordan jeg har det nå:

Det er lurt å være realist, men likevel ha tro på fremtiden

Jeg skal ha tro på fremtiden min...

Personlige egenskaper...

En operasjon frigir mye tid, og tiden kan brukes godt. Jeg har i løpet av disse dagene tenkt mye, og kommet frem til at du innehar en lite sjarmerende personlig egenskap.

FEIGHET

Jeg har helt siden jeg møtte deg innbilt meg selv at du måtte være den mest omsorgsfulle mannen jeg noengang har vært i forhold med. Nå begynner jeg imidlertid å tvile. Du har ikke vært her for meg i denne perioden, og det er den perioden jeg har trengt deg mest. Alt dette fordi du har tenkt og vurdert, men ikke satt ord på. Egoistisk, ja, men mest av alt feighet. Det siste jeg hadde trodd om deg var at du skulle være feig, men så feil kan en ta.

Jeg har en teori om at du anser oss som ferdig, og alt dette på bakgrunn av et fantastisk utsagn du hadde. Vi diskuterte din tidligere samboers status på facebook. Hun og kjæresten hadde gått fra hverandre, men de hadde ikke endret status enda.

Da klarte du å si følgende: "Det blir jo litt slik som oss, da..." Nei, det gjør ikke det, for du har ikke sagt til meg at det er over. Du drar det bare ut i langdrag, og ønsker ikke å konfrontere sannheten.

Du er feig, og det er en lite sjarmerende egenskap!!