Jeg vil bli holdt rundt...

I dag sendte jeg deg en melding. Jeg lå i to timer før jeg bestemte meg for å sende den... Jeg er desverre slik at jeg skal skåne alle de jeg bryr meg om, for mine tanker. Nå bestemte jeg meg imidlertid for at nå er det på sin plass at du fikk vite.

Meldingen var som følger:

• Vet du, alt jeg egentlig trengte var at du holdt rundt meg. Ikke en gang det klarte du.

Du svarte meg, etter at du atter en gang hadde tenkt deg grundig og lenge om.

• Jeg vet... Du har rett. Klarte ikke. Håper men forlanger ikke at du vil forstå :(

Ja, jeg forstår. Herregud, jeg er opplært til å forstå. Jeg er utdannet til å forstå. Men jeg vi ikke forstå, jeg vil bli vist omsorg for.

Jeg vil bli holdt rundt...

Du har bestemt deg, men er taus....

Nei, du kastet deg ikke i armene mine, men forsøkte på en lite omtenksom måte å skåne meg fordi jeg var nyoperert. Forstår du ikke at det er mye verre å være i limbo enn å gå igjennom en operasjon?

I stedet for å få vite hva du tenker, må jeg vente til påsken, fordi du ønsker at vi skal ha ro rundt oss. Jeg hater å vente, jeg er skikkelig dårlig på det. Mest fordi jeg tenker at dette er så utrolig viktig for meg... Sjebnesvangert, rett og slett. Jeg mister så mangt, og det er ikke en fristende tanke i det heletatt. Jeg kommer til å miste min "kompletthet".

Jeg får bite i meg min utålmodighet, og vente til du bestemmer deg for å bryte tausheten.

D-dag

I dag kommer du hjem....

Karusell

I morgen, da kommer du hjem, og jeg aner ikke hva som venter meg. Kommer du til å kaste deg i armene mine, eller kommer du til å være avventende.

Per dags dato klarer jeg ikke å se for meg livet mitt uten deg og din familie. I går lekte sønnen min med mobiltelefonen min, og han spilte av en video. Plutselig hørte jeg stemmen din. Herregud hvor vondt det gjorde. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne leve resten av livet uten den stemmen. Jeg har sett for meg at vi kan leve sammen til vi dør. Et langt og lykkelig samliv, med latter, glede og sorger. Men akkkurat nå er det bare sorger for meg.

Herregud for en karusell!!!! JEG VIL AV!

Er jeg på vei ut av limbo?

Jeg tror du har bestemt deg, og det gjør så vondt... Kanskje jeg er på vei ut av limbo. Det blir spennende og se når du kommer hjem om det virkelig er slik jeg tror og forventer.

Det er vondt å være på vei ut av limbo...

I can't make you love me....

I dag ringte du, og det føltes så godt. Ikke på grunn av at du sa noe som kunne få meg på andre tanker, men fordi du prioriterte meg.

Takk <3

http://www.youtube.com/watch?v=ZYSaI2_LW0g

Ventetid....

Den man elsker, skal man alltid vente. Den man ventet, kom aldri.

Herman Bang

 

Jeg venter enda, men jeg vil ikke... Jeg tror jeg venter så lenge at jeg ikke kommer til å klare å elske hvis det er meg han finner ut at han vil ha....

Tanker til min kjære

Jeg lurer på om du egentlig vet hva du gjør med meg. Jeg tror ikke det. Jeg sitter her og håper på å få en bit av deg, men du prioriterer nok ikke likt som meg.

I løpet av det siste året har jeg endelig fått kjenne på hvordan det egentlig er å ha en mann som er tilstede. En som tar mine barn for det de er, som ønsker å prioritere familien. Du stiller opp for meg slik noen aldri har gjort før. Tidligere har jeg aldri klart å stå i situasjoner der en mann har gjort gode ting for meg. Jeg har blitt livredd, og til slutt rømt så fort som overhode mulig. Denne gangen har jeg endelig forstått hva jeg fortjener, og det er en mann som deg. En som velger helt frivillig å gjøre gode ting for barna mine, en som gjør ting uoppfordret for meg. Da er det ikke snakk om materielle ting, men gjerninger.

Problemet er imidlertid at du ikke vet hva du vil…. Du tenker mye og lenge på hva som kan komme til å skje, om vårt nærvær i livet ditt går på kompromiss med de tankene du hadde om livet før du møtte meg. Du står i en tankefelle med deg selv, for du føler du må velge mellom oss og ditt eget barn. På en eller annen måte klarer du ikke å forene disse to.

Nå har du vært borte i to uker, og jeg savner deg, men det verste er at jeg ikke vet hva som venter meg når du kommer hjem. Før du dro ble jeg utrolig såret. Til tross for at du skulle være borte i tre uker, valgte du å prioritere meg bort. Jeg tenker at dette er en indikasjon på hva som kommer til å skje. PÅ bakgrunn av denne tanken, har jeg tatt kjærlighetssorgen på forskudd, og jeg har nå klart å fange meg selv i min egen tankefelle. Hvorfor har jeg gjort det? Mest sannsynlig fordi at jeg prøver å beskytte meg selv mot å bli såret, for det kommer jeg til å bli. Ja, uansett hvor hardt jeg prøver å unngå det. Hvis jeg er forberedt på at du kommer til å si at du ikke vil dele livet med meg som partner, da kan jeg sikket håndtere det på en enklere måte. Det som er litt trist, er imidlertid at hvis du velger det motsatte, så har jeg kanskje ikke mere å gi til oss.

Du uttalte en gang i en av de endeløse samtalene våres at du visste at du kom til å ha en venn for livet, selv om vi ikke kom til å være partnere. Ikke vær så sikker på det, for det er ikke sikket at jeg er i stand til å være der. Jeg kjenner allerede nå at tanken på det gjør meg kvalm.

I løpet av dette året er det ikke bare en mann jeg har fått, men en hel familie. I 17 år har jeg bodd her, og ikke ett av de årene har jeg hatt en familie, bortsett fra det siste. Min familie bor jo et helt annet sted, men å komme inn i din familie, og bli tatt i mot på den måten jeg og barna ble, gav hverdagen en helt ny mening. Nå har jeg noen jeg kan dra til når jeg ønsker. De er der daglig, deres omsorg for mine barn er mer enn jeg noen gang har hatt. I løpet av dette året har jeg faktisk følt meg komplett, og med en komplett familie.  Ved at du velger å forlate meg, mister jeg ikke bare deg og din sønn, men også hele den delen av din familie som kompletterer meg. Det er en tanke som er så trist at hjertet mitt kjenner det.

En annen ting som gjør alt så komplisert, er at de tre barna har knyttet seg til hverandre og oss. Du klarer ikke å se at vi alle fem kan fungere sammen. Hver dag som går uten at sønnen min ser sønnen din, er en dag med spørsmål om når de skal leke sammen. Gutten min har nedtelling til når din skal komme hjem fra moren. Det er dessverre sånn at det ikke bare livet ditt og mitt som tar skade av dette, men de tre barna også. De har lært å elske og verdsette hverandre, eller rettere sagt, det kom fra dag en. Vi er en komplimentering for deg og gutten din, men i dag ser du ikke det, for du ser bare at vi stjeler tid fra deg og han. Tid som du ser på som verdifull, forståelig nok. 

Jeg blir så frustrert – alt dette på grunn av at du ikke prioriterte meg igjen når du endelig var på nett en time. Alt vi har kommunisert i dag, nei, den siste uken har vært tull, tomprat og kleine samtaler. Elefanten i rommet er så stor at det er vanskelig å få plass. Jeg hadde så lyst å skrive tilbake til deg at jeg takker for samtalen… To setninger. Jeg valgte å la være, for det gjør bare ting verre. Derfor måtte jeg bare skrive ut noen av mine tanker, frustrasjoner, men mest av alt, det jeg frykter.

Det er ditt store hjerte for andre mennesker som gjør at du prioriterer på en manns vis innimellom, og det er jo en av de tingene jeg elsker høyest med deg. Nå gjør det meg bare usikker. Derfor FAEN TA DEG!!! Jeg hater å være i en slik tilstand, for den ødelegger meg. Jeg blir en mindre god versjon av meg selv, alt på grunn av at jeg er så utrolig usikker på hvor jeg har deg. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg vurderer å ta avgjørelsen for deg, men jeg holder hardt igjen, for jeg har lovet meg selv at du er verdt å sloss for. I to uker nå, har jeg forsøkt å holde fast ved denne tanken, men jeg kjenner at jeg begynner å miste grepet på den. Er jeg villig til å utsette meg for denne usikkerheten over lengre tid, klarer jeg å fungere som jeg skal når jeg går her i limbo?

Jeg har egentlig gitt deg disse tre ukene til å tenke, men det er så utrolig vanskelig å vente på en avgjørelse som kan endre livet til barna og meg så drastisk. Men jeg holder ut, skal holde ut.

Neste gang du ser meg, ligger jeg mest sannsynlig nyoperert på sykehuset. Det skal bli spennende å se hvordan du prioriterer da. Ja, du har sønnen din, etter et fravær på tre uker, men du har også en kjæreste som ligger på sykehus. Jeg frykter det verste, og det er at du ikke kommer til å vise deg der… Jeg ser den, men jeg ønsker ikke at det skal være sånn. Jeg ønsker at du skal komme dit og si at du vil være en del av min fremtid, mitt liv og min familie. Jeg skulle ønske at du ser, som du sier, at du ikke kommer til å finne noen som meg igjen, og at du er villig til å satse, for du kan ikke ta sjansen på å miste meg.

Jeg velger å holde ut litt til, for jeg også vet at jeg aldri kommer til å finne noen som deg igjen…

Limbo

I livets løp opplever vi alle en tilstand av Limbo (også limbus, latin grense, utkant) betyr mellomtilstand eller tilstand av lammelse.

Jeg er i limbo nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut denne tilstanden. For å få ut litt tanker og frustrasjoner, valgte jeg å opprette et sted hvor jeg kan skrive ut dette. Det er så mye bedre å skrive ut ting enn å kaste dem uforvaren ut, for det skaper så mange flere komplikasjoner...

Følg mine tankespinn...