I går kom du til meg. Du hadde skrevet ned det du tenkte i et brev, som du ikke hadde lest selv. Jeg fikk lese det, mens du var der... På den måten kunne du lese meg, analysere meg og svare meg når jeg hadde spørsmål. I etterkant ble det en lang stotrende samtale rundt emnet oss....igjen.
Det var mitt behov for å fjerne klumpen i magen som satte i gang dine tanker igjen. Jeg har endelig sagt hva jeg ønsker av deg, da til tross for at jeg med stor sjanse kom til å miste deg. Jeg fikk uttalt mitt behov for å bli inkludert i livet ditt. Jeg er drittlei av å være alene om alt. I helgene ønsker jeg å ha noen å finne på noe sammen med, ikke atter en helg alene med barna, selv om det er en velsignelse i seg selv. Det kommer til et punkt at jeg må være to...
Du sa i går at jeg ikke setter krav til deg. Nei, jeg har ikke gjort det, for du har hatt behov for å tenke selv, uten å bli presset til noe. Da ville du fått enda mer panikk. Men nå er jeg i behov av å få avklart denne situasjonen. Som jeg har sagt, så kommer jeg ikke til å gjøre det så enkelt for deg, at jeg tar avgjørelsen for deg, uansett hva den måtte være. Du må selv sette ord på hva du ønsker. Du skrev at jeg er din beste venn - ja, du er min også, men jeg trenger mer. Du sa at du elsker meg som en kjæreste, men jeg trenger at du ser på meg som mer enn en kjæreste. Jeg vil være din livsledsager, og bli elsket som det.
Driver du meg til vannvidd? Ja, innimellom. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne slå inn i hodet ditt at du er mer enn god nok. Du gjør meg lykkelig, komplett og til et bedre menneske. Driver du frem de ikke fullt så sjarmerende sidene i meg også? Ja, definitivt. Du har alt for store krav til deg selv. Ditt ideal av deg selv, og det du mener at du bør være, er så enormt at du ikke selv rekker opp. Hvordan kan jeg få den til å innse at du er perfekt slik du er, på godt å vondt. Hvordan kan jeg få deg til å se at det du gir til meg er tilstrekkelig for meg? Hvordan skal jeg få deg til å se at den du er, er den jeg vil ha, og at dine krev til deg selv er langt over det.
Vakre, vakre deg: Du er perfekt for meg - akkurat slik du er, og med akkurat det du kan gi meg.
Jeg elsker deg - og dette var faktisk første gang jeg har skrevet/sagt det, (iallefall i edru tilstand).
Jeg er sikker på at du og jeg kan bli som de du setter høyest i livet ditt...
For å kunne bli det, er du nødt til å ville hoppe, til tross for at du ikke aner hva som skjer når du havner utenfor kanten. Kanskje jeg står der og tar deg i mot. Hva frykter du, sånn rent bortsett fra at du kan såre noen? Frykter du at det kan gå bra? Er det skremmende for deg at du kan få et godt liv med mennesker som bygger deg opp og tilfører deg styrke og kjærlighet? Eller frykter du bare deg selv?
Du sa til meg i går at du ble litt frustrert over at jeg ikke stilte krav til deg. Hvilke krav vil du at jeg skal sette? Vil du ha tidsfrist? Vil du ha løsninger? Vil du at jeg skal kreve deg for svar, slik at du må bestemme deg? Hva vil du? Jeg kan sette et krav om at du må finne ut hva du vil... Noe som du sikkert ikke har skjenket en tanke fra før...
Du pratet i går om at jeg kanskje hadde en forestilling om at det var alt eller ingenting. Er det alt eller ingenting? Jeg vet ikke. Akkurat det klarer jeg ikke ta stilling til det spørsmålet. Men en ting vet jeg, og det er at du må velge oss. Hvis vi skal fortsette, så kan jeg ikke være en person i livet ditt som får plass i dagene dine, når det passer deg. Du må velge meg inn i livet ditt og gi meg plass, tid og tilstedeværelse. Du må prioritere å dele og inkludere. Du skal også sørge for at jeg føler at jeg ikke er på nåde, når jeg er hos deg, for det er en følelse jeg ofte har. Jeg HATER følelsen av å ta opp plass, være i veien, samt spise av tiden du har med gutten din. Hvis du hopper, så må dette på plass. Du må gjøre oss en del av, ikke et supplement til.
Heldigvis vet du hva jeg kan gi deg, på godt og vondt. (nå skjelver og fryser jeg, selv under teppet). Fra dag en har jeg vist deg hvem jeg er, jeg har aldri ført deg bak lyset eller fortalt deg usannheter. Jeg har gitt deg meg... Nå må du ta stilling til om du vil ha meg, og hvordan du vil at det skal foregå. Skal du ha meg på gress, skal du være kjæresten min eller skal du slippe taket og inkludere meg 100 %? Jeg kan ikke velge for deg, du må selv fortelle meg hva du tenker. Er det enten eller? Eller er det en annen mulighet?
I motsetning til deg, så kan jeg ikke kaste det jeg skriver i ovnen, men jeg regner med at du forstår at mine tanker ikke skal misbrukes. Kommentarfeltet er åpent, så skriv i vei <3
Bare så du vet det, jeg elsker deg!!
Du kjære - ta med deg disse ordene også. De har jeg spart på til en passende anledning
